Søren Kierkegaard sa at «livet må forstås baklengs, men leves forlengs». Med andre ord: Å forstå et menneske forutsetter kjennskap til historien deres. Kanskje er det slik med kirker også.
Kirken, ekklēsia på gresk – «de som er kalt ut» – begynte på pinsedagen da Guds Ånd ble utøst. Noen vil si at kirken er en videreføring av Israel som Guds folk, men uansett var det på pinsedagen den tok en ny form og begynte å spre seg til nye områder etter som Ånden ledet disipler. I år 380 ble kristendommen vedtatt som statsreligion i Romerriket, og rundt tusen år senere hadde den blitt tung av tradisjoner, preget av komplekse maktstrukturer, korrupte embeter, salg av avlat og en tydelig moralsk dobbeltstandard.
Reformasjonen sprang ut av en dyp lengsel etter et evangelium som ikke var skjult bak institusjonell kontroll. Den ville føre troen tilbake til Jesu og apostlenes enkelhet og gi folket del i nåde og frihet. Men i forsøket på å frigjøre troen fra en frelse man måtte gjøre seg fortjent til, endte reformasjonen også med å skille tro fra Kristi herredømme. Tro ble ofte redusert til mental overbevisning, mens det å følge og adlyde ble mindre viktig. Resultatet ble et kristenliv som ofte var individualistisk og passivt.
Restaurasjonsbevegelsen på 1800-tallet var et forsøk på å rette opp i dette. Den ønsket å føre evangeliet tilbake til et liv preget av enkel nytestamentlig praksis ved å gjenopprette den første kirken. Det førte til et sterkt fokus på å finne mønstre som definerte urkirkens overbevisninger og praksiser. Men når disse beskrivelsene ble lest som detaljerte forskrifter og påbud, og det var svært liten plass for Den hellige Ånd, endte dette ofte i ny rigiditet, uenigheter og splittelse.
International Churches of Christ var et forsøk på å fornye restaurasjonsbevegelsen innenfra ved å løfte frem det man oppfattet som det aller viktigste: Jesus er Herre, og han har kalt oss til å nå alle nasjoner med evangeliet. Men i forsøket på å skape en kultur av disipler som levde ut misjonen, ble systemene sterkere enn evangeliet. Disippelskap ble kontroll, misjon ble prestasjon, enhet ble uniformitet, og ledelse ble hierarki. Gode idealer, tatt for langt, skapte en struktur som mange opplevde som krevende og ufri.
Oslo Kristi Forsamling er en av mange menigheter knyttet til ICOC som, selv om grunnleggende teologi er uendret, har utvidet sitt syn på Bibelen, disippelskap, misjon og lederskap. Vi tror at:
Bibelen forteller historien om Guds godhet og hans misjon for å forsone skaperverket med seg selv. Derfor leser vi den med takknemlighet og hengivenhet for å kjenne Gud, forstå hans vilje og leve i trofast lydighet til ham.
Disippelskapet vårt er til Jesus. Han lærer oss å elske slik han elsket oss. Derfor følger vi Jesus sammen, med trygge mennesker i livene våre som vi gjensidig støtter, i omsorg og nåde. Vi bekjenner synd og søker råd som en naturlig del av vennskap og åndelig modning, men stoler på Jesu helbredelse for oss selv og hverandre.
Misjon springer ut fra Guds visjon om å gjenskape et folk som, med Jesu karakter, forvalter skaperverket på hans vegne og hans måte, et folk som er jordens salt og verdens lys, en mikromodell av den nye jord.
Lederskap er ikke først og fremst en rolle, men å ha Jesu sinnelag i møte med andre mennesker. Han ledet, ikke som en løve med makt og kontroll, men som det slaktede lammet, med kjærlighet, trofasthet og selvoppofrelse. Strukturer og roller har sin plass, men de er underordnet gjensidig tillit i fellesskapet, der alle stemmer blir hørt og der Guds visjon er at vi alle en dag skal regjere med Kristus.
Kirkehistorien består av korreksjoner. Vi i Oslo Kristi Forsamling gjør helt sikkert feil, og kommer til å gjøre feil, som andre etter oss vil korrigere. Men dette er hvor vi er i dag. Måtte Gud hjelpe oss å være ydmyke, lytte til Gud, hverandre og mennesker rundt oss, slik at vi kan vokse og modnes og bli det fellesskapet Gud ønsker at vi skal være.
“The greatest issue facing the world today is whether those who profess Christ will become his disciples – learning to do what he said.”
— Dallas Willard, The Great Omission
Denne svært korte oversikten hopper bukk over mange historiske hendelser og kirkesamfunn. Det er ikke fordi vi ikke anser de som viktige, men fordi dette er en kort versjon av vår egen historie.